Min historie som jeg ønsker og fortelle den.

Jeg tenker det at jeg har lyst til og fortelle dere litt mer om min historie og hvordan jeg har vokst opp da det har blitt en del utfordringer rundt min barndom som følger meg inn i voksenlivet og jeg ønsker og gi dere et litt bedre innblikk i min fortid og oppvekst for en litt bedre forståelse og selvfølgelig en motivasjon og inspirasjon som er mine to største grunner til at jeg ønsker og dele alt i mitt liv med dere.

• kort om feil diagnoser og med født sykdom.

Jeg ble født på ST. Olavs hospital i Trondheim med en åpen lekkasje på den ene hjerteklaffen (husker ikke hvilken), en BI lyd på hjerte og to tette blod årer. Jeg ble hjerteoperert på rikshospitalet 2 ganger og er i dag frisk fra hjertefeilen med noen få endringer i ny og ned men det er stabilt og jeg har jevnlige kontroller med EKG ultralyd som er helt likt som en vanlig ultralyd for gravide om jeg skulle ha sammenliknet det med noe, men er mer tekniske data i forhold til hjerte. Jeg ble også født med kraftig barne epilepsi som ofte gjorde at jeg bodde mere på sykehuset som liten enn det jeg bodde hjemme de første to leve årene mine og dro en god del inn og ut av sykehuset fram til jeg ble rundt 10. år da jeg vokste fra meg epilepsien og bare hadde de normale kontrollene på hjertet.

Jeg husker ikke helt når jeg ble utredet og har dessverre glemt en god del av mye forskjellig oppigjennom årene, men jeg har vært på diverse utredninger og fått på papir at jeg har cerebral parese, Tourettes syndrom, og ADHD.

Dette ble min skolegang fra 1.klasse til halve 10. klasse preget av da jeg fikk en tilrettelagt skolegang på feil grunnlag og på feil måte.

• Sånn jeg følte det gjennom oppveksten hjemme.

Jeg bodde store deler av mitt liv på Fosen en halv øy utenfor Trondheim by i trønderlag.

Jeg kommer til og gå ganske mye i detalj av det jeg husker så jeg setter en ( Trigger Warning) for de av leserne som kan på forskjellig grunnlag bli trigget av og lese dette.

Jeg bodde sammen med min mor og min søster til jeg var 6. år da min søster som er 6. år eldre enn meg flyttet ut og jeg vet det er mange som kommer til og reagere på at jeg skriver dette så detaljert i hvordan jeg opplevde ting i barndommen hjemme, men Jeg velger allikevel og skrive om dette da jeg håper noen andere slipper og oppleve de samme tingene og at kanskje ve at jeg skriver min del og forklarer mine følelser rundt dette at jeg kan gjøre en forskjell i noen andre sitt liv med at de kan få hjelp jeg ikke fikk fortere og kanskje forhåpentlig vis slippe og slite like mye i etterkant som det jeg gjør.

Min søster flyttet i fosterhjem etter en hendelse hjemme der jeg husker at min mor ble sint for noe, men jeg husker ikke hva, jeg husker også at jeg ble redd og begynte og skrike noe alle små barn gjør når de blir redde…

Jeg hadde kraftig lungebetennelse og slet med og få nokk luft, men min mors reaksjon på min skriking for at naboene ikke skulle høre noe av det som foregikk hjemme var og holde over nesen og munnen min til jeg roet meg ned og sluttet og lage lyd som hun alltid gjorde for at ingen skulle høre at det var noe galt eller at det var en unge som skrek, men jeg ble jo da enda mer redd og skrek enda mer mens hun fortsatte og holde meg foran munnen og nesa, Jeg begynte og bli blå i ansiktet og holdte på og svima av luftmangel og stress så min søster forsvarte meg og slo min mor i hode med et skohorn av jern, min mor slapp meg og prøvde og knekke nakken på min søster.

Jeg husker ikke mer før politiet var der og tok min søster med seg og flyttet henne inn til noen andre som jeg velger og kalle fosterhjem.

Min mor har aldri klart og kontrollere sinnet sitt så vist det var noe hun misforsto av det vi spurte henne om eller det var noe hun ble irritert over så ble hun fly forbanna på et sekund og svart i øynene uten kontroll over det hun sa eller gjorde for også nekte for det etterpå eller om hun hadde glemt det er jeg ikke sikker på, men det ble iværtfall en god del hendelser oppigjennom barndommen min hjemme som gjorde det til en utrygg og usikker barndom der jeg ikke lærte meg så mye om følelser og om hvordan det er og være mot og med hverandre på en normal måte.

Det meste av ting jeg har lært har jeg fra Besta og onkel Som ble dagmamma og gudfar da jeg var liten mens min mor jobbet på eldresenteret og det jeg ikke lærte dær lærte jeg på skolen eller ved og se å høre på hvordan andre gjorde og sa ting oppigjennom årene.

Det er mye mer jeg gjerne kunne tenke meg og fortelle av hvordan jeg følte det hjemme, men jeg føler at jeg har glemt for mye til og kunne si noe om de ulike hendelsene, men den hendelsen ovenfor er i hvert fall den jeg husker best og jeg tror nokk det er i hovedsak på grunn av at det var da jeg og min søster ble splittet fra close søstre som passet på hverandre og kjente hverandre til vær for oss å ikke kjenne værandre lenger.

• Sånn Jeg følte det på skolen.

Jeg kommer til og nevne noen ting litt på kryss og tvers av hverandre, men jeg håper dere får med dere mesteparten.

Jeg bodde mesteparten av oppveksten min på fosen, men vi flyttet en god del rundt etter hvert som det ble sendt inn en del bekymringsmeldinger til barnevernet på hvordan jeg hadde det hjemme fra naboer og folk rundt i barnehage og på skole.

for og kunne skjule hvordan ting egentlig var hjemme hos oss så flyttet vi en del og hun skylte alt over på de diagnosene som ingen vet hvordan har blitt satt da det viser seg i voksen alder at jeg ikke har vist noen tegn til og ha disse sykdommene.

Det at vi flyttet til forskjellige nabolag og bodde noen år i Tønsberg før vi flyttet tilbake til fosen igjen i kombinasjon med hvordan jeg hadde det hjemme har gjort det vanskelig for meg og stifte vennskap og kunne stole på folk som gjorde meg annerledes på skolen og gjorde at jeg ble mobbet fysisk og psykisk i en ganske grov setting der jeg fikk null selvtillit og ble kastet stein i hode på og fikk glasbrott i sokne mine som noen hadde lagt der, men ingenting ledelsen på skole kunne gjøre noe med. Jeg er vokst opp i ei bygd på fosen som alle tror kjente alle og Bjugn er jo en fryktet bygd for mange som hører navnet uten at jeg gidder og dra det inn i det jeg prater om nå, men alt i alt så var det veldig mye som gjorde det vanskelig for meg på skolen og med de diagnosene jeg hadde på papiret da så fikk jeg karakter fritak på ungdomsskolen og videregående.

Vi flyttet til sande i Vestfold da jeg gikk i 10. klasse på ungdomsskolen og jeg gikk da derfor siste halvdel av 10.klasse og nesten hele videregående skole på en helt ny plass uten mobbing og lagde da et skall utenpå meg selv for og prøve og få meg venner og bli kjent med folk uten at de skulle vite hvordan jeg hadde det hjemme…

Jeg fikk meg ei god venninne på siste del av ungdomsskolen og når Jeg begynte på videregående så fikk jeg også en kjæreste jeg var sammen med i ca 2,5 år. på Videregående så fikk jeg for første gang følelsen av at jeg kunne noe da jeg begynte i en liten tilrettelagt klasse uten karakterer og prøver grunnet mitt karakter fritak fra ungdomsskolen og det at min mor var fokusert på at jeg ikke klarte så mye fagmessig nettopp på grunn av dette med de diagnosene og at hun fikk sympati for det.

Jeg husker så godt den følelsen når jeg kommer inn i klasserommet og alle guttene da jeg var den eneste jenta der i starten satt på vær sin pult med vær sin pc eller telefon og ikke sa så mye til værandre fram til første pause der jeg sier høyt til alle sammen «danna klassen hær skal være sosial innen sommeren er hær og er det noen som vill spille UNO?». Det var mye fliring og blikk kasting da jeg sa det, men det ble jo også med en etter en på det UNO spillet og til jul så satt alle pluss lærerne våre og spilte UNO vær pause og fri time vi hadde. Etter jul fikk vi et bordtennis bord av ledelsen vi plagde resten av skolen med da de hørte musikk, latter og på gått trøndersk «læven borti gangan» mens de måtte ha et x antall lesedager, tentamen og eksamener. Den lille perioden der stemninga og klassemiljøet var bra rundt meg er vell da jeg hadde det best også med det at jeg følte jeg hadde det bra med den kjæresten jeg hadde og de vennene jeg hadde i klassen og glemte de få timene jeg var på skolen hvordan jeg egentlig hadde det og hvordan ting var hjemme.

• Hvordan jeg kom meg bort fra dritten jeg følte på.

Her er et eksempel på hva jeg kunne få kjeft for hjemme som egentlig er en bagatell i et normalt menneskets hode.

Jeg glemte nøkkelen til skapet på skolen og gikk opp trappa hun hadde vasket dagen før med sko fordi jeg ikke hadde 10. minutter mens taxien sto i gårdsplassen til og få av og på meg skoene med store plast skinner på begge bena etter en fotoperasjon og jeg ikke kunne bevege fota bladet mitt opp og ned med de skinnene på. min mor reagerte som vanlig utenfor seg selv og jeg fikk en bøtte med vann og såpe for og vaske trappa med i hånda før jeg har fått lukket døren etter meg med det samme jeg kom hjem etter skolen og huden full av kjeft, mens hun kunne gå ut og inn, opp og ned den jævla trappa med skoene på som det passet seg.

Jeg flyttet hjemmefra når jeg ble 18.år og fikk ikke noe vanlig start på voksen livet for min mor hadde fått fikset en leilighet til meg som jeg ikke viste at jeg skulle ha i kun 4 uker for at det var noen folk som skulle se om jeg klarte meg alene i voksenlivet på kun 4. uker. ikke det at noen kunne skjønne hva vitsen med det var, men uansett så fikk jeg den beskjeden når jeg kom hjem fra skolen og så flytte eskene sto på stua med beskjed om og begynne og pakke for du flytter ut på mandag. Jeg fikk pakket ut og ting på plass i leiligheten jeg hadde og ble delvis letta for og ha mitt eget sted og bo og trivdes greit der i 2 uker før jeg fikk beskjed av kommunen at jeg måtte finne meg et annet sted og bo fordi det er noen andre som skal ha denne leiligheten om 2 uker.

Jeg fikk litt sjokk da jeg i utgangspunktet flyttet inn i den leiligheten med beskjed om at jeg skal kunne bo der til jeg har funnet meg noe annet sted jeg ønsker og leie selv. Min mor hadde jo også klart og skaffe en verge til meg som jeg ga beskjed om at jeg kunne godta med en betingelse om at hun kun holdt seg i bakgrunnen og så hvordan jeg kunne styre økonomien min og lære meg ting, men dette skjedde jo selvfølgelig ikke og hun tok all styring over økonomien min fra dag 1. da min mor også hadde fått ordnet 100% ung ufør på nav til meg men ikke en gang nav har det i systemet sitt hva den uføretrygden ble satt på selv om det egentlig er den tingen som gjør hverdagen min pr i dag enklere og som jeg er glad for at jeg har fått på for meg en så enkel måte da jeg vet godt hvor vanskelig det er og få det for de som trenger det. Jeg trengte jo ikke uføretrygden i utgangspunktet da, men jeg trenger den så absolutt nå så jeg er jo glad for at jeg fikk den da jeg gjorde så jeg slapp hele den søknadsprosessen selv.

Jeg prøver så godt jeg kan og fortelle mest mulig i dette blogg innlegget samtidig som jeg prøver og ikke ha for mye og lese for dere som skal lese om dette hær så beklager vist dere føler jeg hopper over noe eller går litt fram og tilbake…. MEN er det noe dere lurer på og eller ønsker og vite mer om så kan dere gjerne sende meg en direkte melding på Instagram Her: INSTAGRAMKOMENTAR eller i kontakt feltet i om meg siden her på bloggen som du finner Her: BLOGGKOMMENTAR.

• Det som skulle vise seg og være nøkkelen videre og starten på et nytt liv.

Jeg bodde i underkant av et år i den kommunale boligen mens jeg gikk sisteåret på vgs. eller jeg fikk jo ikke akkurat fulført sisteåret på vgs da en lærer dær fikk kastet meg ut av praksisjobben jeg hadde og skolen på en og samme dag som gjorde at jeg fikk en ny liten knekk samtidig som det begynte og gå dårlig mellom meg og eksen som jorde at jeg fikk en litt større knekk enn det jeg trengte og det systemet som min mor hadde fått ordnet med boligen å vergen dro meg bare ned og jeg begynte og få en blanding av ptsd og astma anfall som slo kroppen og syken min helt ut og det tok meg vell 4 anfall på rundt 2,5 uke før jeg bestemte meg for at jeg ikke kan leve sånn lengere og valgte da etter 3 døgn på drammen helsehus der jeg møtte en eldre dame som kjente noen i Hønefoss jeg hadde pratet med på chat i 3 dager for og dra til en ukjent by og møte en så godt som ukjent fyr for og prøve og bli kjent med folk rundt han som jeg viste var en psykopat på lik linje som min eks kjæreste, men det var akkurat dette som skulle bli min nøkkel ut av dritten jeg følte på da jeg møtte Roy som er min samboer i dag og som skulle gi meg en mulighet til og flytte inn hos han og samle energi til og fungere igjen så kunne hann hjelpe meg videre i en ny start….

Dette ble dessverre en veldig kort versjon, men jeg endte opp med og bo sammen med Roy i hans hus i ca 4 mnd før vi måtte flytte da hans gamle huseier skulle selge huset Roy hadde bodd i i ca 7 år så vi fant et nydelig hus ve randsfjorden som vi leier sammen i dag og har muligheten til og kjøpe når vi får spart oss opp til det.

Jeg hadde skrevet hele inlegget mye bedre og mer detaljert, men jeg fikk dessverre ikke til og lager over halvparten som jeg nå måtte skrive på nytt så da ble det en mye kortere og forhåpentligvis ikke altfor forvirende slutt.

Jeg har jo med dette innlegget lyst til og sette litt bedre ord på hvordan jeg føler at jeg har hatt det og gi dere muligheten til og forstå og få litt motivasjon til og klare det meste i livet for er det en ting som har hjulpet meg i tunge perioder og huske på så er det.

Det finnes ingenting som er umulig du må bare lete etter de minst humpete veiene for og komme rundt og til det samme målet i livet